Språksituasjon (KODA)

Noe som skiller KODA fra andre flerspråklige barn, er at foreldrene aldri kan få full tilgang til omgivelsenes talespråk. Dermed kan de ikke ta del i talespråklig samhandling i samme grad som sine barn. Barna møter tegnspråk hjemme, men talespråk på de fleste arenaer utenfor hjemmet. KODA kan ha full tilgang til begge språk, mens foreldrene ikke kan ta del i barnas talespråklige verden.

De fleste KODA har begrenset tilgang til tegnspråk, da de i hovedsak bruker språket med sine foreldre. De tilbringer mest tid i talespråklige miljø, i barnehage, skole og på fritiden. Det er få familier med mange tegnspråklige i flere generasjoner, og få KODA har tegnspråklige venner. Det kan derfor være vanskelig å utvikle og opprettholde gode ferdigheter i tegnspråk.

KODA og deres foreldre ferdes mye i talespråklige miljø der få kan tegnspråk. Dette kan være utfordrende for både store og små. Boken «HØRENDE i ørene, DØV i magen» (Solem, 2015) gir et innblikk i hvordan det kan være å vokse opp som hørende med døve foreldre. Mange av sitatene som er skrevet av KODA handler om utfordringer med ulike språk.

Alle barna i familien har mammas døve venner som faddere. Nesten i hvert familieselskap er det døve der som mamma kan snakke med. Men de gangene det bare er familien merker jeg at mamma sitter utenfor, jeg får et stikk av dårlig samvittighet og vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Når vi er i familiebesøk, og fetteren min sier noe morsomt, begynner alle de hørende å le. Så ser jeg bort på mamma og pappa og ser at de ikke har fått det med seg. Da får jeg litt dårlig samvittighet. Så prøver jeg å tolke så godt som mulig hva som skjedde, men det blir ikke på samme måte som fetteren min sa det.

Jeg tolker som oftest for mamma og pappa når vi er i butikk, og små ting. Aldri lange samtaler eller viktige ting som lege, møte osv. Mamma har lært mye på kurs og har studert tegnspråk så hun bestiller alltid tolk til sommeravslutninger, møter eller om de skal kjøpe noe som TV, PC osv. Mamma sier alltid at jeg tolker når jeg vil og at jeg alltid må si ifra hvis jeg ikke vil, og det gjør jeg.

(Solem, 2015)

Sitatene over er eksempler på at språklige barrierer kan føre til at KODA tar ansvar for å inkludere sine foreldre i sitasjoner der ikke alle kan tegnspråk.

Intervjustudier som er gjort med CODA (voksne barn av døve) viser at det er stor variasjon i foreldrenes tegnspråkkompetanse og tilknytning til døvesamfunnet. Dette er forhold som spiller inn når det gjelder hvor mye tegnspråk foreldrene bruker med sine barn, tegnspråkkompetanse og tilknytning til døvesamfunnet ellers. De aller fleste uttrykker at ulike språk og utenforskap i familien er en utfordring. Det ser ut som det er et felles sett med forventninger blant voksne CODA om at både de selv, og andre hørende i storfamilien må legge ned en innsats for å lære tegnspråk, eller i det minste prøve å kommunisere med og inkludere sine døve familiemedlemmer.

Vi har ikke funnet studier som beskriver KODA-barn sin språkpraksis hjemme. (Men noen) døve foreldre som har flere hørende barn, forteller at barna i stor grad bruker talespråk seg imellom, også når foreldrene er til stede. Selv om barna behersker tegnspråk godt, og bruker tegnspråk i samtaler med sine døve foreldre, velger de å snakke norsk i situasjoner der det er mulig. Dette kan være en kilde til frustrasjon, og det er et tema mange døve foreldre diskuterer.